L’esprit de escalier

Luftige seil.

Drømmene mine har lenge trukket med fuglene

som kun får bygge rede

dersom jeg ikke er i villrede

om hvilke ønsker som er tilstede.

I redet ligger små kimer til åpenbaringer,

opplysninger som våkner til live

i det drømmene mine kaster seg ut

i virkeligheten

og lar meg fly i utsikten av innsikten,

mellom horisonten i tenkt og gjort.

Åpne opp, for når du lukker er du ikke bare alene, i tiden, slik du forventer. Istedenfor å ha meg tilstede sender du meg vekk, ved å ikke mene det du sier som at du vil at jeg skal dra med deg, for så å sende meg tilbake før jeg etterpå får dratt til deg, i muligheten. Jeg finner ikke ordene, føler at jeg ikke når inn til deg med det jeg sier, føler at jeg ikke når ut fra meg med det jeg vil si, men det jeg ønsker å si ligger også i dette musikkstykket, på filmen her, det merket jeg da jeg hørte det. Det er en sårbarhet, et skår i tiden, fordi du istedenfor å ville ha meg i stedet hvor du er, lar tiden avgjøre fordi du forventer tidspunkt. En prikk å forholde deg til, en prikk å gi meg rom i, en liten runding innenfor grensene du setter for når vi kan sees. Det er ikke en tid for “alt” hvis det ikke er sted for det. Og hvis ikke stedet er der hele tiden, men kun når det passer deg, da er jeg utelukket utelukket ifra å være den jeg vil der jeg vil når jeg kan være det. Jeg vil ikke være i veien, jeg vil ikke trenge meg på. Jeg vil være ønsket, mottatt, omfavnet, fri til å komme og gå for å komme tilbake i tilstedeværelse hos deg, ikke kun hos meg. Jeg er her hele tiden, men det er ikke nok uten bevegelsen. Muligheten til å være hos deg fordi stedet rommer noe annet enn tiden. Felles opplevelser, ulike perspektiver på samme kant, nærheten i det å dele mer enn ord.

Du ser meg med langt mer enn blikket og munnen din, det ser jeg åpenhjertig.

Du byr til dans, snuser meg i nakken med din snute, klyper meg i baken, stryker håret mitt lett bort ifra ansiktet, kler på meg, kler av meg, ler av meg og med meg, snorker så ørene mine hører at du sover ved min side, tegner bokstaver som former ord på servietter, deler drømmer, deler minner, deler redsler, deler smil, bringer glede, husker å se etter hvem jeg er i hva og hvordan uten hvis, og å spørre underveis.

Jeff Buckley - All Flowers In Time

Glovarmen, fyr i peisen, kakao eller solbærtoddy, hender i votter, skjerf om hals, å bøye nakken bakover, vende ansiktet opp mot himmelen, dekkes i snøflak, tett i tett, i tett, i tett. Friskt og kaldt, frostrøyk fra pusten, lue på hodet, knitring av flammer og knaset over laget av frost. Å rulle rundt i hvite hauger, bli våt av pudderet som smelter, gå i strikkegenser og ullsokker, kysse, holde varmen, dele kulden, i skispor, lage løyper opp og ned, linjer frem og tilbake, vandre inn i vinteren sammen.